Jeg trodde faktisk aldri at jeg noen gang kom til å skrive ordene som nå skrives. Det skulle ikke skje meg. Jeg var så opplyst, klar på hva jeg ville og ønsket, og hva jeg ikke ønsket. Jeg hadde en drømmefødsel bak meg, og denne fødselen, fødsel nr 2, skulle bli enda bedre. Jeg gleda meg skikkelig!
Det ble en styrtfødsel, vi rakk å være på føderommet i hele 18 minutter. I løpet av disse minuttene skjedde en del som jeg egentlig ikke ønsket, men dette har jeg valgt å la gå. Alt gikk så raskt, de rakk ikke lese fødebrev og jeg klarte ikke å videreformidle mine ønsker.
Det mest kjipe skjedde uansett etter fødsel.
Det hadde som nevnt vært en veldig rask styrtfødsel, og selv om jeg aldri følte at jeg mistet kontrollen eller fikk panikk, så hang jeg ikke helt med i svingene. I det baby var ute trengte jeg sårt litt tid til å puste og lande. Det fikk jeg ikke.
Kort tid etter at baby var ute begynner jordmor å presse hardt på magen/livmoren. Det gjorde så ufattelig vondt, og jeg hadde enda ikke fått hentet meg inn i det hele tatt. Jeg ble helt satt ut. Hva skjer nå? Tenkte jeg. Tiden etter fødselen med nummer en hadde vært så utrolig fin, dette var ikke fint…
Jeg gjentok og gjentok at hun måtte være mer forsiktig, samtidig som jeg prøvde å forstå hva og hvorfor hun holdt på med dette. Jeg spurte om jeg blødde mye, spurte om det virkelig var nødvendig?! Hun måtte visst få ut morkaken. Dette til tross for at vi var godt innenfor tiden for når morkaka må være ute. Baby hadde nettopp blitt født!
Etter en liten stund ender det opp med at jeg holder rundt hennes underarm og prøver å løfte bort hånda hennes, samtidig som jeg trygler henne om å slutte, og være mer forsiktig. Jeg gjentok og gjentok at det eneste jeg trengte var å få hvile en liten stund, så ville morkaka komme av seg selv..
Jeg kunne ikke tro det. Der lå jeg, kliss naken, nettopp født, og holder rundt underarmen til en jordmor og trygler henne om å slutte, jeg gjentar og gjentar at det er vondt. Hun lytter ikke.
Selv om jeg ikke hang helt med så forstod jeg at denne fødselen hadde utviklet seg til noe langt, langt unna en drømmefødsel. Og sorgen slo meg skikkelig hardt. Min siste fødsel som jeg hadde gledet meg sånn til.. endte i dette.
Etter å ha gjentatt og gjentatt meg selv, nærmest med tårer i øynene, fikk jeg ”lov” til å hvile i 5-10 min. Det var greit på en betingelse sa jordmor, hun ville sette akupunkturnåler for å hjelpe morkaka. ”Nei!!!!! Jeg trenger bare å hvile i 5 minutter!!!” Det holdt på å rable for meg.
”Greit. Men det er bare for at du skal slippe operasjon skjønner du” sier jordmor.
I det hun trakk seg unna klarte jeg endelig å senke skuldrene og hvile. Morkaka kom av seg selv kort tid etter. Uten problemer.
Jeg har ikke tatt kontakt med sykehuset enda, men klage skal sendes. Men jeg har spurt jordmoren min om hun klarer å forstå hvorfor dette ble gjort, men hun finner ingen grunn. Jeg blødde ikke mye og ut i fra det som står i epikrisen var alt dette helt unødvendig.
Det jeg sitter igjen med er en følelse av å ha blitt utsatt for et overgrep. Følelsen av å fysisk holde rundt armen til en jordmor og trygle henne om å slutte har satt seg. Følelsen av å ligge naken på en benk, og se opp på alle disse menneskene som er i rommet og oppleve at ingen hører på meg, ingen bryter inn, ingen stoppet henne. Dette til tross for hvor tydelig jeg var.
Dette er ikke greit, og må ta slutt.