Jeg føler at min fødselshistorie er på grensen til både vold og voldtekt. Min første fødsel var helt fantastisk og jeg gikk i ni mnd og gledet meg sånn til å gjøre det igjen. Jeg ville ha det akkurat slik som med første, og jeg skrev et fint og oversiktlig (punktvis) fødebrev. Fødselen gikk ganske tregt, til tross for styrtfødsel med førstemann. Jeg hadde likevel god kontroll og jobbet med pusten samtidig som jeg var i bevegelse. Vekslet på å stå på kne inntil sengen og å stå oppreist. Jeg stoppet lenge opp på 8/9 cm og var der i noen timer. Vannet var da hellet ikke gått, og til slutt ble det besluttet å ta vannet, blant annet etter ønske fra meg. Vannet var da misfarget, og derfra gikk alt nedover. Til tross for at jeg hadde skrevet i fødebrevet mitt, både ett punkt om at jeg ville STÅ og ett punkt om at jeg på ingen måte ville ligge på ryggen i sengen, så ble jeg tvunget til å ligge på rygg. De MÅTTE sjekke meg vaginalt. Jeg tenkte først at det var fint og greit, på grunn av omstendighetene. Det var grusomt vondt, akkurat som jeg husket fra første fødsel da de gjorde det én gang. Jeg tenkte “én sjekk, og så får jeg opp å stå igjen”. Men neida! Jeg ble tvunget til å ligge på rygg. De hadde nå fått på målinger på babyen, og den viste at den ikke var helt fornøyd. Det var sikkert 10 folk inne på rommet, og de ropte og kommanderte meg fra ene siden til andre og tilbake igjen. Hver bevegelse var helt grusom, og når jeg endelig hadde kommet meg på plass i den stillingen de kommanderte, så fikk jeg en ny kommando. De var inni og sjekket meg x antall ganger, og jeg hylte og skrek i smerte. På dette tidspunktet hadde jeg mistet helt kontroll, jeg SKREK for fulle lunger. Jeg ropte “la meg slippe!!!!” Og “NEEEEI” hele veien, men det var ingen som hørte på meg. Til slutt ble det besluttet keisersnitt, og da de trillet meg ned i sengen fikk jeg ENDELIG lov å stå i knestående i sengen, og jeg klarte endelig å hente meg inn litt og å puste litt!! Den lille kjøreturen ned gjorde at jeg gikk fra 9 til 10cm og vel nede på operasjonssalen kom pressriene, og ut kom jenta mi på 2-3 press! Så var det morkaka sin tur! Den satt godt etter første fødsel, men kom til slutt ut etter en god stund. En rolig stund. Denne gangen var noe helt annet!! Mens jeg hadde barnet mitt på brystet, så stod de å rev i navlestrengen og presset meg hardt på magen mange ganger!! Rev og presset, rev og presset!! Jeg skrek og hylte like høyt som oppe på rommet og jeg skrek til de at de måtte slutte, men de bare fortsatte!! De holdt sikkert på i 10 min!! De første 10 min i min datter sitt liv var ikke fylt med ro og kjærlighet, de var fylt med meg som ropte i smerte for fulle lunger rett inn i ørene hennes. Jeg gråt og hun gråt og det var helt forferdelig! Til slutt tok de den ut ved operasjon, og den lettelsen når det hele var over og jeg lå på oppvåkningen var ubeskrivelig. Jeg klarer bare ikke å glemme/fortrenge alt det vonde som ble gjort mot meg den dagen, og jeg føler jeg ble frarøvet den fødselen jeg hadde gått så lenge og gledet meg til! Jeg har forståelse for at noe av det som skjedde var for å passe på at babyen hadde det best mulig, men jeg er helt overbevist om at hvis jeg hadde fått stå oppreist slik jeg ønsket, og hadde stemningen i rommet ikke vært så kaotisk og kommanderende, så hadde alt blitt annerledes! Og jeg kommer aldri til å forstå hvorfor de måtte presse og trykke å dra sånn for å få ut morkaken, når jeg allerede var på operasjonsstuen, og når jeg allerede hadde historie med treg morkake! Hadde jeg ikke vært gjennom nok liksom?
Anonym
