Under min første fødsel hadde jeg drypp pga. ineffektive rier. Det gikk greit en stund mens epiduralen fungerte, men da barnet kom lenger ned sluttet den å virke. Da ble det besluttet å fjerne epiduralen. Babyen var stjernekikker, så jeg hadde ekstreme smerter da han stanget med nesa i bekkenet, tusen ganger verre enn den vondeste rien jeg har kjent. Da bestemte de at jeg skulle ha spinalbedøvelse, som lammet meg fra magen og ned i to timer mens dryppet fikk gjøre jobben. Da denne hadde gått ut kunne de ikke tilby noen form for smertelindring lenger, og resten av fødselen foregikk kun med drypp. Den eldre, mannlige gynekologen var hensynsløs og gjorde flere vaginale undersøkelser uten å spørre om det var greit, eller si noe i det hele tatt. Da det var ca. fem timer igjen av fødselen bestemte han at dryppet skulle økes til maksdose. Jeg hadde på det tidspunktet full panikk av smertene, og jeg husker hvordan han gikk bort til maskinen som sørget for tilførsel av drypp og trykte og trykte på pil opp, som gjorde at dryppet kom mye fortere. Jeg hylte og skrek i panikk og sa flere ganger at han måtte slutte, men han så ikke engang på meg, faktisk bare gikk han ut av rommet uten å si et ord. Full dose drypp, full panikk og ingen smertelindring, uten noe som helst informasjon. Jordmor satt spak i et hjørne og registrerte på PC-en, og var lite involvert mens gynekologen var der. Hadde det psykisk vondt flere måneder etter fødselen, og er livredd for å skulle føde på det sykehuset igjen.
Anonym
