Ung, frisk, førstegangsfødende her. Året er 2012 og jeg har planlagt å føde på ABC i Oslo. Fødselen starter et par netter etter «termindato» med noe vannavgang og svake rier. Opprømt og spent slår jeg på tråden til ABC hvor jeg, istedenfor heiarop og støtte, blir gitt en verbal «deadline» om at jeg vill bli overført til vanlig avdeling om x antall timer hvis ikke riene er slik og så sterke.
Mange ganger har jeg tenkt at det var denne beskjeden som ble starten på en negativ spiral – hvor min frykt for å ikke få føde på ABC fikk kroppen til å «lukke ned» – og hvor sykehuset, istedenfor å hjelpe meg å slappe av, «kom på banen» gjennom å i praksis «føde» barnet mitt for meg.
Døgnene etter jeg ringte ABC for første gang er nemlig en laaaaaang historie, med stikkord som: å bli overført til vanlig avdeling, ulike varianter av igangsetting; plassmangel; ligge på rom med andre fødende; gjentatte og smertefulle vaginalundersøkelser; feber og infeksjon; antibiotika; slanger i alle retninger; elektrode på barnets hode; ikke lov å stå eller gå; bli fortalt at jeg må ligge på rygg og føde; epidural som kun virker i halve siden av kroppen; trusler om haste keisersnitt; baby som blir tatt med tang; noen som drar ut morkaken; voldsomme blødninger; en jordmor som kaster seg på magen med en knyttet neve inni den såre kroppen min; mannen min som ikke får bli over natten etterpå; jeg og den lille gutten min som må ligge på rom med to andre utslitte mammaer; babyer som gråter i kor ustoppelig gjennom natten.
Som førstegangsfødende visste jeg ikke hva jeg kunne si nei takk til, ingen spurte meg noen gang om jeg samtykket til eg. vaginalundersøkninger eller elektrode på hodet til baby. Jeg ble rett å slett bare fortalt hva som ville skje – aldri spurt. Fødebrevet mitt, hvor det eksempelvis sto at jeg ønsket bevegelse, mest mulig mørker og ro osv., husker jeg som noe personale mest lo litt av i etterkant av fødselen.
Oppsummert følte jeg meg overkjørt og maktesløs, ensom og liten. Barnet mitt kom til verden i en voldsom og smertefull opplevelse som i etterkant ble liggende som et mørkt og trist minne i mange år.
Barn nummer to fødte jeg, uten tvil om at dette var det riktige valget for meg, hjemme i familiesengen på alle fire. Med høy musikk og uten skam over kroppens ønsker om bevegelse og løvebrøl. Mine to fantastiske hjemme-jordmødrer og doula bidro som forventa med alle de heiarop og den trygge, varme støtten som jeg trengte. Stikkord herfra er glede; frihet; eierskap; livskraft og revansje!
Jeg mener det ikke var noen medisinsk grunn til at fødsel nummer en ikke kunne vært like kraftgivende og magisk!