Hei! Takk for at vi kan dele historien. Det er jo litt trøst i bare å få fortelle.

Ved andre ultralydundersøkelse ble termin satt mye tidligere. Vi var usikre på om denne var riktig og ble enda mer sikker da jeg ble kalt inn til sykehus for å føde. Kroppen min var ikke klar i det hele tatt.

Jeg ønsket å vente, men ble ikke hørt. I konsultasjon med lege var det ikke mulig å komme til orde. Jeg skulle føde nå, og hun ringte til føden for å sjekke om det passet å «sette meg i gang» medisinsk neste dag.

Det skulle passe sykehuset når jeg skulle føde, ikke meg og min kropp og min baby.

Så ble det diskusjon og dårlig stemning da jeg spurte om å få være i badekar for smertelindring og om alt gikk fint, også fødtsel. Svaret var; nei, du er over 40!
Ja, jeg vet jeg er 40 år, men både jeg og barnet er friskt. Hvorfor får jeg ikke lov til det. Svaret var; du utsetter livet til ditt eget barn.

Både meg og samboer ga oss ikke og etter at lege sjekket eget system, så var ikke alder en av grunnene til å sette meg i kategori rød. De beklaget, men ville likevel ikke tilby meg badekar.

Og så var det den elektroden de skrur inn i hodet til baby. Vi ønsket ikke dette og hadde skrevet det i mitt ønskebrev. Ved vaktskifte av jordmor da jeg er kommet i aktiv fødsel, får jeg servert; «hei, jeg heter *. “Jeg har lest ønskebrevet ditt men jeg kan ikke være din jordmor hvis jeg ikke får bruke elektrode.” Jeg tviler også på at det er noen jordmødre her på sykehuset som ikke vil bruke elektrode, så hvis du holder fast på dette må du finne deg et annet sykehus.

Vårt barn blir født. Frisk og fin, og glade er vi som nybakte foreldre. Vi har en debrief med jordmor hvor vi legger lykke til side og må gi tilbakemelding på at sykehuset har noen forbedringspotensialer. Jordmor er faktisk enig med oss, men sier de blir presset av leger.

Jeg fikk nesten alle metoder for å tvinge kroppen min til å føde. Stripping, ballong, ta hull på fosterpose, medisiner… Det opplevdes som om en stoppeklokke startet da vi ankom sykehuset, og med en gang barnet var ute, skulle også vi ut.
Og ønsket vi noe som tok litt tid, krevde litt ressurser, ble vi raskt fortalt at vi utsatte vårt barn for fare….

Både jeg og samboer hadde lest oss opp og deltatt på kurs for å forberede oss på fødselen. Vi gledet oss.
Men vi er begge ganske overrasket over hvor annerledes det ble.

I have type 1 diabetes, under very very tight control (using a dexcom and an insulin pump and herbs/homeopthy) at the start of my pregnancy I informed the diabetes doctor as I’d been advised to, and almost immediately wished I had not.

I spent my entire pregnancy fighting to be seen as more than the little tick box that said ‘diabetes’.

My blood sugar was non-diabetic level- so good I was actually worried they would say the baby is growing too slowly and you need MORE blood sugar. But they only see what they expect, and kept assuming my sugar was high and the baby was too big.

The Jordmor measured my belly as very average, the doctors with a scan always found a big baby. Near the end I was disagreeing with doctors- I wouldn’t agree to induce just because I had diabetes. They said it was policy, I said that the policy is based on statistics that indicate a higher chance of problems IF my blood sugar was too high, too often. I was born at 43 weeks, so I knew I might go long.

Near the end of my 40 weeks I cancelled a scan cz I said I was already in labour (I thought I might be) and said I would go to the fodselsavdeling when I was further along. And then I just waited, checked my blood pressure and urine at home. After weeks and weeks (and my doula friend had to leave so it was only me and my sambo, no family around, and my sambo was not prepared for any of the home birth things) I went for a check because I was feeling like it would never happen. Obviously the hospital then freaked out that I was still pregnant at 43+ weeks and cz I had diabetes that my baby was about to die any second.

The Jordmor was happy everything was fine, I refused induction and went away. I went into labour the next day, spontaneously (even with stress of a doctor calling me up just to pressure me into an induction) I was hiking round a lake with the dogs, still active and healthy. I freaked out a bit early on, as my partner just went to bed and left me alone all night, in labour. The baby stopped moving after I got a bit of sleep, and I called the hospital. They said drink a cold drink and wait, then called me back and said no you have to come in. He baby was already moving but they insisted so I went for a check (in 12 hours of labour by then) and the Jordmor said all is good- the doctor was pressuring me to have an induction, when I was already in labour.

I went away but agree if go back in next day if nothing was happening. By next morning my labour was way slowed up and the baby had turned. I got a danish Jordmor who said we were the talk of the birth dept, and some of the jordmors didn’t want to have to deal with me. I agreed to a sweep, and wanted to try some positioning. Straight after the sweep (babies head was already there, 3cm dilated so they poked his head) I got weird twinges and the scan showed his heart rate dropping. At which point all hell broke loose. Babies heart rate went back to completely fine within 5 mins but there was one doctor who was unbelievably aggressive, and kept coming with more doctors, and the head of the hospital, and housing me so much I could barely speak. The Jordmor said there was nothing she could do to stop them. I knew already that child protection law in Norway meant they could do it against my will at this point, so I stopped fighting. I DID NOT CONSENT. I just stopped fighting so that child services wouldn’t try to take my baby.

A PERFECTLY HEALTHY and perfectly average sized baby boy, with a perfectly healthy placenta was violently pulled out of my body, and taken from me. The Jordmor injected him with vitamin K, without consent, and brought him back to me. He went onto my breast, which they call a success, but they took him away again so soon. I asked them to leave the cord for me to cut, but they did not. He got 10-10-10 apgar.

There was NO reason to cut me open, and afterwards they all kept coming in, more doctors. To try and get me to agree that they did the right thing. The Jordmor I spoke to all said sorry, but not a single doctor. One doctor told me they are not used to not being obeyed, or questioned. They kept trying to take my baby away to do ‘checks’ that they could have done next to me. We left 50 hours or so after they cut me open, I was desperate to get away from that place and those people.

Jeg fødte mitt første barn i 2023. Svangerskapet var normalt og fødselen startet spontant. Jeg hadde sterk fødselsangst og hadde hatt flere samtaler med sykehuset i forkant av fødselen der vi la en plan med hovedfokus på samtykke, god informasjon osv. Jeg har tidligere opplevd voldtekt og gav tydelig beskjed i disse samtalene og i fødebrevet at det var viktig for meg at jeg gav samtykke før eventuelle undersøkelser. Allikevel opplevde jeg to ganger under fødselen at jeg ble vaginalundersøkt uten forvarsel, mens jeg stod på alle fire og forsøkte å klare meg gjennom en rie. Det var ikke hast eller nød i situasjonen. Jeg opplevde det som krenkende og ble mer utrygg og redd. Sammenlagt med at jordmor ikke fulgte noe av det vi hadde planlagt eller ønskene mine i fødebrevet ble det en utrygg og traumatiserende opplevelse. Fødselen stoppet opp, vannet ble tatt, jeg fikk drypp, før jeg ble instruert til å presse uten pressrier i 2 timer. Her ble jeg muntlig presset til å ligge på ryggen i benholdere, selv om jeg hadde ytret at jeg ønsket å være i alle andre stillinger. Når jeg tok saken i egne hender og snudde meg så fnøs jordmor av meg til gynekologen og sa at jeg “nektet å presse ordentlig osv”. Deretter tok de henne ut med vakuum der en del av skjeden/livmorhalsen ble klemt i vakuum-koppen og løsnet. Halebenet mitt brakk i prossessen. Jeg merket dette godt da jeg ikke hadde smertelindring. Jeg spurte flere ganger om epidural, men fikk beskjed om at jeg ikke burde det og at jeg hadde ønsket å føde uten. Jeg spurte om å få komme tilbake i badekaret men ble nektet det. Jeg spurte om de kunne skru av dryppet da barnet begynte å bli stresset og jeg følte noe endret seg i magen. Da lo jordmoren og sa at dryppet skulle være på til godt etter barnet var ute. Etter hvert gav jeg opp og mistet troen på meg selv og at dette kunne gå bra. Jenta kom ut vha vakuun, men var slapp og trengte pustehjelp. Heldigvis gikk det bra med henne! Jeg blødde kraftig og morkaken ble dratt ut med makt etter kort tid, som førte til at jeg hadde rester i livmoren. Jeg sa fra til jordmor og alle på barsel om sterke smerter og kraftig blødning, men ble ikke hørt. Jeg fikk ikke en gang en paracet når jeg spurte om det og samboer måtte forlate oss første kvelden for å kjøpe paracet og ibux. Restene ble oppdaget etter to mnd og jeg måtte gjennom en utskrapning, den ble gjort på poliklinikk uten smertelindring, det var vondt og skummelt. Jeg lurer på hvordan ting hadde gått om mine ønsker og intuisjoner hadde blitt hørt. Etter fødselen satt jeg igjen med mye dårlig samvittighet og lav mestringsfølelse. Jeg fikk en fysisk og psykisk vanskelig start på mammareisen, og det kunne vært unngått. Jeg er usikker på om jeg tør å bli gravid igjen.

Her kommer fødselshistorien min. Var veldig mange innom disse dagene, så var også innom flere hyggelige jordmødre/barnepleiere. Men her kommer det som jeg opplevde som vanskelig for meg.

Jeg hadde en fødsel som varte nesten 3 døgn fra riene startet til gutten vår ble født. Var hjemme 14 timer før jeg ringte inn til fødeavdelingen og pratet med en hyggelig jordmor og fikk komme inn på føden. Var 2-3 cm da, og fikk lov å bli der for å få oxynorm og noe å sove på den natten. Så var veldig takknemlig for det.

Hadde smertefulle rier hele natten, ca 2-3 rier på 10 minutter og våknet ved hver rie til tross for oxynorm. Var våken fra ca 02 og resten av natten pga smertene. På morgenen kom det inn en jordmor som ville undersøke meg.

Hun ba meg om å sette hendene under rumpa før hun skulle undersøke meg. Trodde hun kun skulle sjekke åpningen, men plutselig strippet hun meg uten å si ifra først. Det var ekstremt smertefullt og jeg var ikke forberedt på dette i det hele tatt. Dette føltes som et overgrep for min del.

I tillegg sa hun at jeg hadde så lite smerter, så hun ville sette akupunktur på meg, for det trodde hun ville fungere. Dette ønsket jeg egentlig ikke og hadde ikke noe tro på akupunktur når morfintabletter ikke hadde fungert en gang. Følte ikke at hun tok smertene mine på alvor. For meg så opplevde jeg smertene som veldig sterke.

Gikk med på akupunktur etter press fra jordmor. Dette hjalp ikke, akkurat som jeg hadde forventet gjorde det at det ble mer ubehagelig å bevege seg, siden nålene satt seg fast i nattskjorten osv.

Var så lettet da jeg endelig fikk komme inn på fødestuen(var 3-4 cm) og fikk en annen jordmor rundt kl 14. Da fikk jeg endelig lystgass etter å ha spurt om dette flere ganger tidligere den dagen.

På kvelden hadde jeg hatt rier i 38 timer og kjente at jeg ikke klarte dette mer, så ba om å få epidural. Dette ville dem helst ikke gi meg før jeg hadde prøvd badekar først. Føltes veldig vanskelig å ikke få epidural når jeg kjente at jeg ikke klarte mer, men gikk med på badekar etter at jordmødrene og partner presset meg til å prøve dette. Smertene ble mye verre da, siden jeg ikke kunne få lystgass i badekaret. Endelig ca 2 timer etterpå sa dem at jeg kunne få komme opp og få epidural. Epidural fungerte i ca 4 t, men kveldsvakta skrudde ned dosen rett før hun skulle hjem siden riene var dårligere, og da kom smertene tilbake med sterkt press ned mot rumpa. Ringte på flere ganger den natten, men jordmor sa at hun ikke kunne gjøre noe med smertene. Fikk derfor heller ikke sovet særlig denne natten, og gikk rundt med prekestol og pustet meg gjennom riene ca 3 timer fra kl 04. Ringte på igjen og da kom det inn en annen jordmor(engelen min) som hadde sett meg gå rundt i gangen med smerter, og hun sa at jeg ikke kunne gå rundt så lenge med så sterke smerter, så hun skrudde opp igjen epiduralen min. Takk og lov for det, da fikk jeg endelig sovet en times tid.

På ettermiddagen kom det inn en student, og jeg ønsket egentlig ikke å ha med student på selve fødselen, så sa ifra om dette på en hyggelig måte. De sa at det ikke var lov å nekte å ha med student siden det var utdanningsinstitusjon, så var nødt til det. Heldigvis var det en hyggelig student som passet godt på meg, men likevel var det litt sårt å ikke bli lyttet til.

Fødselen var ikke over før kl 20 på kvelden, og babyen satt fast så jeg presset i to timer før han endelig kom ut. Tydeligvis hadde hodet ligget i feil stilling, og det var derfor jeg hadde hatt så sterke smerter og slitt sånn med å få han ut. Han hadde stanget hodet lenge siden han ikke kom seg lenger nedover som forklarte smertene ned mot rumpa.

Heldigvis kom det en snill gynekolog og pratet med meg etter fødselen var ferdig. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg nok slitt enda mer med hvordan fødselen hadde gått. Likevel tenkte jeg på fødselen konstant i rundt 3 mnd etterpå og kommer nok til å trenge samtaler før neste fødsel.

Likevel er jeg selvfølgelig takknemlig for at jeg fikk hjelp med å få babyen min ut, men kjedelig at det ble en stort sett negativ opplevelse.

Under min første fødsel hadde jeg drypp pga. ineffektive rier. Det gikk greit en stund mens epiduralen fungerte, men da barnet kom lenger ned sluttet den å virke. Da ble det besluttet å fjerne epiduralen. Babyen var stjernekikker, så jeg hadde ekstreme smerter da han stanget med nesa i bekkenet, tusen ganger verre enn den vondeste rien jeg har kjent. Da bestemte de at jeg skulle ha spinalbedøvelse, som lammet meg fra magen og ned i to timer mens dryppet fikk gjøre jobben. Da denne hadde gått ut kunne de ikke tilby noen form for smertelindring lenger, og resten av fødselen foregikk kun med drypp. Den eldre, mannlige gynekologen var hensynsløs og gjorde flere vaginale undersøkelser uten å spørre om det var greit, eller si noe i det hele tatt. Da det var ca. fem timer igjen av fødselen bestemte han at dryppet skulle økes til maksdose. Jeg hadde på det tidspunktet full panikk av smertene, og jeg husker hvordan han gikk bort til maskinen som sørget for tilførsel av drypp og trykte og trykte på pil opp, som gjorde at dryppet kom mye fortere. Jeg hylte og skrek i panikk og sa flere ganger at han måtte slutte, men han så ikke engang på meg, faktisk bare gikk han ut av rommet uten å si et ord. Full dose drypp, full panikk og ingen smertelindring, uten noe som helst informasjon. Jordmor satt spak i et hjørne og registrerte på PC-en, og var lite involvert mens gynekologen var der. Hadde det psykisk vondt flere måneder etter fødselen, og er livredd for å skulle føde på det sykehuset igjen.

Jeg har ikke klart å tenke eller snakke om fødselen i detalj siden juni, det var da jeg fødte. Jeg føler jeg er traumatisert av metodene som sammenlagt ga meg en fæl fødselsopplevelse. Alt fra hvordan helsepersonell snakket til hvordan de utførte undersøkelsene sine. Jeg må prøve fatte meg i korthet ellers klarer jeg ikke fortelle: noen jordmødre undersøkte meg ekstremt hardhendt dagene før fødselen kom i gang, flere av dem sa også «nå skal jeg undersøke deg» som om du ikke har et valg og i en sårbar situasjon som høygravid med stressende omgivelser tror man fort på at man «må». Det var ctg flere ganger om dagen, følte det var totalt unødvendig, men igjen man stoler på dem.. I fødsel, i en rie måtte jeg hyle at jeg ikke ville ha på ctg fordi båndet var vondt og forstyrret meg. De lot meg ha én rie uten belte…. De ga meg drypp uten tydelig tillatelse, følte de spurte om lov til ting alt for sent og dreit i at jeg hadde gitt tydelige svar før riene kom, følte de lurte meg ved å spørre mens jeg hadde vondt. Fikk beskjed om å skjerpe meg og presse «riktig», jordmor strakk vaginaen min nesten hver eneste rie. Dette er grusomt å skrive ned, en av de verste opplevelsene. Jeg klarte ikke si ifra fordi jeg hadde vondt og var redd og sliten. Blir kvalm av tanken. Dere kan ringe meg om dere har flere spørsmål, klarer ikke skrive mer om det nå.. Håper dette viser hvor stor skade helsepersonell kan ha når de tråkker feil.

Jeg ble rådet til å ta en kontroll av morkakas plassering i tredje trimester, da den lå litt lavt på ordinær ultralyd. Da jeg kom til timen kom det frem at jordmor ønsket å gjøre flere andre kontroller med det samme “for sikkerhets skyld”. Dette ønsket ikke jeg.

Da hentet jordmor inn overlegen, og sammen begynte de med taktikker for å intimidere meg til å ta imot disse helt unødvendige undersøkelsene.

Først prøvde de å argumentere for hvorfor undersøkelsene var viktige. Da jeg gjennomskuet argumentene deres, og viste til at de ikke holdt vann, prøvde de andre taktikker.

Jordmor sa: “Vi har sett hvor mye som kan gå galt i en fødsel, det har ikke du”.

Overlegen sa: “Tror du virkelig at du får lov til å føde hjemme hvis du ikke har sjekket at ikke babyen er for stor eller du har for lite fostervann”.

Igjen tydeliggjorde jeg at dette ikke fungerer på meg. Jeg vet at vekstkontroll i tredje trimester ikke er anbefalt, og jeg hadde ingen indikasjoner på at det skulle være nødvendig med noen flere undersøkelser.

Da kom det frem hva det faktisk handlet om. “Det er prosedyre her på sykehuset å ta alle disse undersøkelsene sammen.” Sa overlegen. “Hvis du nekter vekstkontroll, anatomiscan og sjekk av fostervannet, så får du heller ikke noen placentakontroll. Og da blir det ingen hjemmefødsel på deg.”

To autoritetspersoner sto foran meg og fortalte meg rett ut at de nektet meg og barnet mitt en helt nødvendig undersøkelse, på bakgrunn av at jeg ikke samtykket til flere andre, urelaterte og unødvendige undersøkelser.

Så hva annet kunne jeg gjøre? Der og da så jeg ingen annen utvei enn å gå med på undersøkelsene. Jeg var veldig tydelig på at jeg var motvillig og at jeg gikk med på undersøkelsen under tvang. Jeg gråt gjennom hele ultralyden.

Etterpå var jeg så sint, og følte meg så tråkket på, at terskelen ble ekstremt høy for å kontakte sykehuset igjen. Jeg blir sint når jeg tenker på det nå, 3 år senere.

Jeg ble igangsatt august 2021 etter vannet gikk og det var misfarget. Jeg ble satt på ctg, uten noen spørsmål. Jeg var førstegangsfødende og stilte ingen spørsmål. Riene var vonde fra start, men ikke effektive. Det ble derfor gitt angustapiller, men ingen smertelindring. Jeg fikk ikke bade, selvom jeg hadde et stort fint badekar inne på rommet. Jeg fikk ta lange dusjer, uten problem.
Angustapiller ga liten effekt, det ble forsøkt å «strippe» flere ganger, noe jeg synes var det verste ved hele fødselen.
Det var ingen jordmor hos meg fast, kun flere som kom og gikk. I tillegg ble det lagt vekt på at det skulle bli mye verre. Jeg ble aldri tilbudt annen smertelindring enn oxynorm.
Etter 12 timer med smerter hvor jeg kun klarte å stå rett opp og ned eller ta dusjer gråt jeg meg til en epidural. Etter dette fikk jeg spise og komme meg til hektene.
De synes det gikk for sakte, og det ble besluttet syntocinon drypp, dette ble sakte men sikkert skrudd opp. Plutselig hadde epiduralen ingen effekt lengre og jeg klarte ikke å ligge.
Min latensfase var 24 timer, og min aktive fødsel 1 time.
Under pressefasen ble det veldig travelt siden det ikke var gitt noen jordmor til meg. Jeg ville ikke presse på ryggen, og ga tydelig tegn til at jeg ikke ville. Den eldre jordmoren sa at det var sånn det måtte være. Hun hadde også satt på en stan elektrode, dette var veldig smertefullt.

Jeg fikk på ingen måte være med på å forme min fødsel, på tross av at jeg hadde laget et fødebrev og kommuniserte tydelige.
En time etter ble gutten vår født.

Jeg sitter igjen med en følelse av at denne fødselen var den som var best for OUS og jordmoren og ikke meg.

Jeg trodde faktisk aldri at jeg noen gang kom til å skrive ordene som nå skrives. Det skulle ikke skje meg. Jeg var så opplyst, klar på hva jeg ville og ønsket, og hva jeg ikke ønsket. Jeg hadde en drømmefødsel bak meg, og denne fødselen, fødsel nr 2, skulle bli enda bedre. Jeg gleda meg skikkelig!

Det ble en styrtfødsel, vi rakk å være på føderommet i hele 18 minutter. I løpet av disse minuttene skjedde en del som jeg egentlig ikke ønsket, men dette har jeg valgt å la gå. Alt gikk så raskt, de rakk ikke lese fødebrev og jeg klarte ikke å videreformidle mine ønsker.

Det mest kjipe skjedde uansett etter fødsel.

Det hadde som nevnt vært en veldig rask styrtfødsel, og selv om jeg aldri følte at jeg mistet kontrollen eller fikk panikk, så hang jeg ikke helt med i svingene. I det baby var ute trengte jeg sårt litt tid til å puste og lande. Det fikk jeg ikke.

Kort tid etter at baby var ute begynner jordmor å presse hardt på magen/livmoren. Det gjorde så ufattelig vondt, og jeg hadde enda ikke fått hentet meg inn i det hele tatt. Jeg ble helt satt ut. Hva skjer nå? Tenkte jeg. Tiden etter fødselen med nummer en hadde vært så utrolig fin, dette var ikke fint…

Jeg gjentok og gjentok at hun måtte være mer forsiktig, samtidig som jeg prøvde å forstå hva og hvorfor hun holdt på med dette. Jeg spurte om jeg blødde mye, spurte om det virkelig var nødvendig?! Hun måtte visst få ut morkaken. Dette til tross for at vi var godt innenfor tiden for når morkaka må være ute. Baby hadde nettopp blitt født!

Etter en liten stund ender det opp med at jeg holder rundt hennes underarm og prøver å løfte bort hånda hennes, samtidig som jeg trygler henne om å slutte, og være mer forsiktig. Jeg gjentok og gjentok at det eneste jeg trengte var å få hvile en liten stund, så ville morkaka komme av seg selv..

Jeg kunne ikke tro det. Der lå jeg, kliss naken, nettopp født, og holder rundt underarmen til en jordmor og trygler henne om å slutte, jeg gjentar og gjentar at det er vondt. Hun lytter ikke.

Selv om jeg ikke hang helt med så forstod jeg at denne fødselen hadde utviklet seg til noe langt, langt unna en drømmefødsel. Og sorgen slo meg skikkelig hardt. Min siste fødsel som jeg hadde gledet meg sånn til.. endte i dette.

Etter å ha gjentatt og gjentatt meg selv, nærmest med tårer i øynene, fikk jeg ”lov” til å hvile i 5-10 min. Det var greit på en betingelse sa jordmor, hun ville sette akupunkturnåler for å hjelpe morkaka. ”Nei!!!!! Jeg trenger bare å hvile i 5 minutter!!!” Det holdt på å rable for meg.

”Greit. Men det er bare for at du skal slippe operasjon skjønner du” sier jordmor.

I det hun trakk seg unna klarte jeg endelig å senke skuldrene og hvile. Morkaka kom av seg selv kort tid etter. Uten problemer.

Jeg har ikke tatt kontakt med sykehuset enda, men klage skal sendes. Men jeg har spurt jordmoren min om hun klarer å forstå hvorfor dette ble gjort, men hun finner ingen grunn. Jeg blødde ikke mye og ut i fra det som står i epikrisen var alt dette helt unødvendig.

Det jeg sitter igjen med er en følelse av å ha blitt utsatt for et overgrep. Følelsen av å fysisk holde rundt armen til en jordmor og trygle henne om å slutte har satt seg. Følelsen av å ligge naken på en benk, og se opp på alle disse menneskene som er i rommet og oppleve at ingen hører på meg, ingen bryter inn, ingen stoppet henne. Dette til tross for hvor tydelig jeg var.

Dette er ikke greit, og må ta slutt.

Jeg føler at min fødselshistorie er på grensen til både vold og voldtekt. Min første fødsel var helt fantastisk og jeg gikk i ni mnd og gledet meg sånn til å gjøre det igjen. Jeg ville ha det akkurat slik som med første, og jeg skrev et fint og oversiktlig (punktvis) fødebrev. Fødselen gikk ganske tregt, til tross for styrtfødsel med førstemann. Jeg hadde likevel god kontroll og jobbet med pusten samtidig som jeg var i bevegelse. Vekslet på å stå på kne inntil sengen og å stå oppreist. Jeg stoppet lenge opp på 8/9 cm og var der i noen timer. Vannet var da hellet ikke gått, og til slutt ble det besluttet å ta vannet, blant annet etter ønske fra meg. Vannet var da misfarget, og derfra gikk alt nedover. Til tross for at jeg hadde skrevet i fødebrevet mitt, både ett punkt om at jeg ville STÅ og ett punkt om at jeg på ingen måte ville ligge på ryggen i sengen, så ble jeg tvunget til å ligge på rygg. De MÅTTE sjekke meg vaginalt. Jeg tenkte først at det var fint og greit, på grunn av omstendighetene. Det var grusomt vondt, akkurat som jeg husket fra første fødsel da de gjorde det én gang. Jeg tenkte “én sjekk, og så får jeg opp å stå igjen”. Men neida! Jeg ble tvunget til å ligge på rygg. De hadde nå fått på målinger på babyen, og den viste at den ikke var helt fornøyd. Det var sikkert 10 folk inne på rommet, og de ropte og kommanderte meg fra ene siden til andre og tilbake igjen. Hver bevegelse var helt grusom, og når jeg endelig hadde kommet meg på plass i den stillingen de kommanderte, så fikk jeg en ny kommando. De var inni og sjekket meg x antall ganger, og jeg hylte og skrek i smerte. På dette tidspunktet hadde jeg mistet helt kontroll, jeg SKREK for fulle lunger. Jeg ropte “la meg slippe!!!!” Og “NEEEEI” hele veien, men det var ingen som hørte på meg. Til slutt ble det besluttet keisersnitt, og da de trillet meg ned i sengen fikk jeg ENDELIG lov å stå i knestående i sengen, og jeg klarte endelig å hente meg inn litt og å puste litt!! Den lille kjøreturen ned gjorde at jeg gikk fra 9 til 10cm og vel nede på operasjonssalen kom pressriene, og ut kom jenta mi på 2-3 press! Så var det morkaka sin tur! Den satt godt etter første fødsel, men kom til slutt ut etter en god stund. En rolig stund. Denne gangen var noe helt annet!! Mens jeg hadde barnet mitt på brystet, så stod de å rev i navlestrengen og presset meg hardt på magen mange ganger!! Rev og presset, rev og presset!! Jeg skrek og hylte like høyt som oppe på rommet og jeg skrek til de at de måtte slutte, men de bare fortsatte!! De holdt sikkert på i 10 min!! De første 10 min i min datter sitt liv var ikke fylt med ro og kjærlighet, de var fylt med meg som ropte i smerte for fulle lunger rett inn i ørene hennes. Jeg gråt og hun gråt og det var helt forferdelig! Til slutt tok de den ut ved operasjon, og den lettelsen når det hele var over og jeg lå på oppvåkningen var ubeskrivelig. Jeg klarer bare ikke å glemme/fortrenge alt det vonde som ble gjort mot meg den dagen, og jeg føler jeg ble frarøvet den fødselen jeg hadde gått så lenge og gledet meg til! Jeg har forståelse for at noe av det som skjedde var for å passe på at babyen hadde det best mulig, men jeg er helt overbevist om at hvis jeg hadde fått stå oppreist slik jeg ønsket, og hadde stemningen i rommet ikke vært så kaotisk og kommanderende, så hadde alt blitt annerledes! Og jeg kommer aldri til å forstå hvorfor de måtte presse og trykke å dra sånn for å få ut morkaken, når jeg allerede var på operasjonsstuen, og når jeg allerede hadde historie med treg morkake! Hadde jeg ikke vært gjennom nok liksom?