Da jeg fødte min førstefødte ble hun lagt inn på nyfødtintensiven på grunn av at hun gikk ned mer enn 10% av kroppsvekten sin.

Jeg fikk ingen informasjon om at babyen måtte ligge inntil puppen hyppig for at jeg skulle produsere nok melk.

Da hun ble «tatt fra meg» ble jeg utrolig stresset. Det hjalp ikke at de – rett etter fødsel tok henne vekk fra meg pga fostervann i lungene og lot meg ligge på rommet alene uten å få informasjon. Jeg visste ikke noe om fostervann i lungene og tenker selvsagt på verste mulighet – at det var dødelig. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå før der før det kom noen for å gi informasjon, men det var lenge nok til å sette dype spor. Veien fra hotellrom til insentiven var 15 minutter med ødelagt heis. Jeg kom til amming hver tredje time dag og natt i flere dager. Jeg gikk ned totalt 10 kilo på kun 7 dager og holdt på å gå på en skikkelig mental smell på grunn av lengselen etter barnet, manglende søvn, mangel på tid til å spise og stress som blokkerte melkeproduksjonen min. Vi ba om å få ha henne på rommet vårt (alt de gjorde på nyfødtintensiven var tross alt bare å veie henne og gi MME). Men fikk nei. Hun måtte bli til «melkeproduksjonen hos mor var etablert». Jeg prøvde å si ifra at jeg var for stresset til å få det til og dessuten reagerte jeg på at babyen ble «overforet» med MME, noe som gjorde at hun hadde lite lyst på pupp. Ingenting lå til rette for at jeg skulle lykkes. Jeg spurte til slutt overlegen om å få ta henne med hjem og fikk til svar at «jeg har jobbet med dette i 30 år og erfaringsmessig så går det ikke bra med de barna vi sender hjem». Jeg følte de hadde fengslet oss der og vurderte seriøst å stjele babyen med oss hjem. Men jeg valgte og bli og fikk etter lang tid en ammehjelper som gav meg kunstig nesespray for å sette igang utdrivningsrefleksen. Melken strømmet. Det var stresset som hele veien hadde blokkert utdrivningsrefleksen min. Da vi fikk henne hjem og kunne amme i sofaen strømmet melken. Men tiden uten babyen min og hvor overkjørt jeg følte meg vil jeg aldri glemme.

Det syke med hele historien var at jeg tilfeldigvis møtte jordmoren som veide babyen min i sykehusgangen og etter at jeg fortalte at jeg ikke hadde det så bra og at babyen hadde gått ned i vekt kunne hun fortelle at «hun ikke visste hvor nøyaktig veiingen ble fordi babyen sprellet sånn».

Med nestemann ble det hjemmefødsel med to jordmødre til stede.

Min førstefødte lå i seteleie. Fødselen ble gjennomført vaginalt etter mitt ønske. Ettersom babyen lå i seteleie ble forløsningen gjennomført av LIS med overlege som veileder. LIS-legen jobbet på sin 24. våkne time da forløsningen fant sted. Under pressriene ble det bestemt at det skulle legges et klipp.

Jeg kan ikke huske å ha blitt spurt om dette verken da eller i forkant, og heller ikke å ha fått informasjon om fordeler og ulemper ved dette.

I alle fall satt LIS-legen bedøvelse og begynte å klippe. Skriket jeg da satt i gang, og kroppen som stod i bue der jeg lå i fødesenga, fortalte alle på fødestua at noe var galt, og de skjønte raskt at bedøvelsen ikke hadde hatt effekt. Jeg har i etterkant blitt fortalt at det ofte ikke gjør så mye, fordi man ikke kjenner så mye til klippet under pressriene, men her er det altså snakk om klipp som blir lagt utenom pressrie. Smerten var langt verre enn noe annen smerte jeg har kjent under noen av mine fødsler. Jeg tar heller 100 nye rier enn å klippes i uten bedøvelse igjen. Det ble så gitt mer bedøvelse, som heller ikke ga ønsket effekt. LIS-legen sa da “men nå MÅ jeg klippe”. Panikken skylte gjennom meg, men heldigvis ble hun raskt korrigert av overlegen, og det ble gitt mer bedøvelse slik at den til slutt hadde ønsket effekt, og klippet kunne legges uten at jeg kjente noe til det. Jeg tror virkelig LIS-legen gjorde sitt beste, men å jobbe på sin 24. våkne time når du skal ta imot et barn som fødes i seteleie, er vel knapt diskuterbart om er forsvarlig. Om overlegen hadde jobbet like lenge uten søvn vet jeg ikke.

Heldigvis fikk jeg en fin fødsel med nummer to, og heldigvis den gangen uten klipp.

Mari* (42) var 28 uker på vei da de nye retningslinjene for fødselsomsorgen kom og stakk kjepper i hjulene for hjemmefødselen hun ønsket seg.

Hun var så glad for å ha funnet en hjemmejordmor som gjorde at hun følte seg trygg og ivaretatt. Siden nummer tre ble født hjemme med jordmor for seks år siden, var det helt naturlig for henne å planlegge hjemmefødsel med nummer fire. Mari stolte på jordmoren, og følte seg respektert, sett og hørt i sine valg.

«Men så kom det en usynlig myndighet inn i rommet og overstyrte jordmor sin autoritet og faglighet», sier Mari. Det er de nye retningslinjene for fødselsomsorgen hun sikter til, og spesielt de nye seleksjonskriteriene for hjemmefødsel.

Med de nye retningslinjene ble jordmors faglige autonomi svært begrenset. Hun kunne ikke lenger støtte Mari i å føde hjemme, på tross av at hun etter faglig vurdering hadde konkludert med at det ville være et trygt valg. «Men så kom de nye anbefalingene og endret hele dynamikken» sier Mari. Ingenting hadde egentlig endret seg. Mari var like frisk, babyen i magen var like frisk, men jordmor ble kneblet.

Mari beskriver at hun følte seg tatt på senga, lei seg, sjokkert og frustrert. «Dette har jeg ikke fortjent» tenkte hun.

28 uker på vei måtte Mari ta noen vanskelige valg.

«Jeg følte et umiddelbart nei til sykehus» sier hun. Hun har født to barn på sykehus før, og har virkelig måttet føle på kroppen hvordan ‘kaskaden av intervensjoner’ kan føre til at fødselen fort blir mye mer medikalisert enn det som strengt tatt er nødvendig. Slik endte Maris første fødsel med et keisersnitt hun mener lett kunne vært unngått. Denne gangen ville alderen hennes alene plassert henne i kategorien ‘risikofødende’ på sykehuset, med protokoller om kontinuerlig fosterovervåkning og alt mulig annet som Mari ikke ønsker for fødselen sin.

Frifødsel var ikke på radaren hennes før de nye retningslinjene kom. Men hun følte at hun ble kastet inn i det. En frifødsel er en fødsel uten jordmor eller annet kvalifisert medisinsk personell. Det kalles også uassistert fødsel eller ‘freebirth’. «Å bli tvunget til frifødsel når man ikke ønsker det, er helt feil» sier hun.

Mari ønsker ikke å føde alene. Hun vil gjerne ha sin trygge gode jordmor der hos seg.Men når det blir umuliggjort av de nye retningslinjene blir hun tvunget til å finne en annen løsning.

Hun ønsker støtte og et team rundt seg, og etter at jordmoren trakk seg fra kontrakten om hjemmefødsel er Mari i ferd med å sette sammen sitt eget fødeteam. Hun har engasjert en doula (en erfaren ikke-medisinsk fødselsledsager) og en fødselsfotograf, og har en doula til i bakhånd som hun kan ringe hvis hun trenger mer støtte. Søsteren hennes skal også være der, for å støtte de andre tre barna, som har mulighet til å være med på fødselen hvis de vil.

Mari og mannen hennes velger med omhu hvem de deler med at de skal føde uten jordmor. De vet at det er et radikalt valg som på langt nær respekteres av alle. Det er fullt lovlig å føde uten helsepersonell til stede, men mange som har tatt dette valget opplever å bli hetset, meldt til barnevernet, politianmeldt og å få ekstremt dårlig behandling på sykehuset ved en eventuell overføring. «Hvis det blir overføring kommer vi til å si at det var uplanlagt. Vi orker ikke å ta den kampen» sier Mari. Familien planlegger allikevel å være åpen om fødselen og valget om å føde uassistert i ettertid.

Mari er klar på at hun vil dra til sykehus hvis det føles nødvendig. Og det skal ikke være noe nederlag om hun selv bestemmer at de skal oppsøke medisinsk hjelp. Det handler om å være tro mot seg selv. Noe hun føler hun er, i valget om å føde hjemme på tross av at jordmor måtte trekke seg fra kontrakten.

Mari har funnet fred med sitt valg og sin situasjon. Hun føler seg trygg og rolig, og ser frem til fødselen.

Allikevel er hun svært opprørt over de nye retningslinjene. «Det setter kjepper i hjulene for både fødende og hjemmejordmødre,» og hun frykter at det vil komme en hel del desperate uassisterte fødsler nå.

Mange av de som velger frifødsel ønsker egentlig å ha en jordmor hos seg når de skal føde, men slik fødselsomsorgen er lagt opp i dag får de ikke støtte til å føde utenfor retningslinjene – verken innenfor eller utenfor sykehus. Det er bekymringsverdig når retningslinjene for fødselsomsorgen begrenser kvinners rettigheter i så stor grad at kvinnene presses ut av systemet. Slik er situasjonen i Maris tilfelle, og for mange kvinner med henne.

*«Mari» er ikke hennes egentlige navn.