Da jeg fødte min førstefødte ble hun lagt inn på nyfødtintensiven på grunn av at hun gikk ned mer enn 10% av kroppsvekten sin.
Jeg fikk ingen informasjon om at babyen måtte ligge inntil puppen hyppig for at jeg skulle produsere nok melk.
Da hun ble «tatt fra meg» ble jeg utrolig stresset. Det hjalp ikke at de – rett etter fødsel tok henne vekk fra meg pga fostervann i lungene og lot meg ligge på rommet alene uten å få informasjon. Jeg visste ikke noe om fostervann i lungene og tenker selvsagt på verste mulighet – at det var dødelig. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå før der før det kom noen for å gi informasjon, men det var lenge nok til å sette dype spor. Veien fra hotellrom til insentiven var 15 minutter med ødelagt heis. Jeg kom til amming hver tredje time dag og natt i flere dager. Jeg gikk ned totalt 10 kilo på kun 7 dager og holdt på å gå på en skikkelig mental smell på grunn av lengselen etter barnet, manglende søvn, mangel på tid til å spise og stress som blokkerte melkeproduksjonen min. Vi ba om å få ha henne på rommet vårt (alt de gjorde på nyfødtintensiven var tross alt bare å veie henne og gi MME). Men fikk nei. Hun måtte bli til «melkeproduksjonen hos mor var etablert». Jeg prøvde å si ifra at jeg var for stresset til å få det til og dessuten reagerte jeg på at babyen ble «overforet» med MME, noe som gjorde at hun hadde lite lyst på pupp. Ingenting lå til rette for at jeg skulle lykkes. Jeg spurte til slutt overlegen om å få ta henne med hjem og fikk til svar at «jeg har jobbet med dette i 30 år og erfaringsmessig så går det ikke bra med de barna vi sender hjem». Jeg følte de hadde fengslet oss der og vurderte seriøst å stjele babyen med oss hjem. Men jeg valgte og bli og fikk etter lang tid en ammehjelper som gav meg kunstig nesespray for å sette igang utdrivningsrefleksen. Melken strømmet. Det var stresset som hele veien hadde blokkert utdrivningsrefleksen min. Da vi fikk henne hjem og kunne amme i sofaen strømmet melken. Men tiden uten babyen min og hvor overkjørt jeg følte meg vil jeg aldri glemme.
Det syke med hele historien var at jeg tilfeldigvis møtte jordmoren som veide babyen min i sykehusgangen og etter at jeg fortalte at jeg ikke hadde det så bra og at babyen hadde gått ned i vekt kunne hun fortelle at «hun ikke visste hvor nøyaktig veiingen ble fordi babyen sprellet sånn».
Med nestemann ble det hjemmefødsel med to jordmødre til stede.