Av jordmor og daglig leder i BirthRights Norge, Cathrine Trulsvik
Jeg har lenge tenkt at svangerskaps-, fødsels- og barseltilbudet i Norge ikke er tilrettelagt for de som skal benytte seg av det. Min erfaring er at jeg ikke er aleine om å tenke dette.
Når tilbudet til gravide, fødende og barslende kvinner ikke bygges opp rundt kvinnenes grunnleggende behov, rettigheter, og det forskning over lang tid kan bekrefte at gir sunnere og friskere mammaer og babyer, så vil jeg kalle det kvinnefiendtlig. Til og med artsfiendtlig. Systemet myndighetene vil at alle skal falle inn under, bidrar til at menneskearten blir sykere. Et tidlig tegn er at vi produserer færre barn. En langsiktig konsekvens er et sykere samfunn. Vi ser konturene av det allerede.
Seinest for noen dager siden skriver sjefslegen i NAV at gravide kvinner tåler for lite og sykmeldes for mye. Sjefslegen i Nav har tidligere vært leder i Legeforeningen – det kan tyde på at holdningene til gravide kvinner er grundig støpt inn i samfunnsgrupper som i utgangspunktet er de som skal være omsorgspersonene til de samme kvinnene.
Tilbudet i Norge baseres på at «one size fits all» Individuelle hensyn og tilrettelegging er så å si fraværende i omsorgen. OMSORG er mange ganger fraværende. Det fordrer tid og relasjon. Noe vi oftere og oftere ikke kan tilby i dag.
De fleste kvinner som skal føde i Norge har søkt fødeplass på nærmeste sykehus. For fler og fler i landet vårt betyr det en reisevei på mellom 1,5 og 3 timer. Med rier, uten faglig ledsager. Med økt risiko for å føde langs veien. Norge tilbyr i mindre og mindre grad følgejordmor; en jordmor som bor der kvinnene bor og som kan følge kvinnen på veien fram til fødestedet, alternativt være den faglige støtten dersom fødselen skulle skje på veien
I store byer opplever kvinner i økende grad å bli avvist når de ber om hjelp; de blir bedt om å vente hjemme fordi det er så travelt på den fødeavdelingen der de har fødeplass. Alternativt kan de bli bedt om å ringe et annet sykehus for å høre om det er plass til dem der. Når kvinnene endelig får audiens på et sykehus, er det ofte ikke rom i herberget. De henvises til bøttekott eller korridorplass.
Jordmødrene er forbi fortvila. De er desperate. Og oppslag i mediene de siste månedene viser at de melder fra i økende grad. Jordmødre forteller om vakter som er uforsvarlige; både faglig og menneskelig; de har ikke hender, hoder og hjerter nok til å hjelpe alle; Til å observere og vurdere. Til å trygge og støtte. De har med andre ord ikke mulighet til å utføre jordmorjobben sin
Dette fører igjen til økt press mot kvinnene som ikke får verken tid eller trygghet til å føde på den måten som forskning og jordmorerfaring VET er den tryggeste måten. Den måten som gir færrest komplikasjoner – både fysisk og psykisk.
Forskning viser at travelhet og manglede kontinuitet gir flere unødvendige intervensjoner og flere alvorlige komplikasjoner som kunne vært unngått. De seinere åra har store studier vist at unødvendige intervensjoner, som for eksempel igangsetting av fødsel før eller til termin, i økende grad fører til langvarige livsstilsproblemer og sosiale utfordringer for den oppvoksende generasjonen. https://theconversation.com/how-birth-interventions-affect-babies-health-in-the-short-and-long-term-93426
https://www.miragenews.com/children-born-after-induction-have-lower-test-952543
Jeg vil understreke at det er systemet vi bruker og som enkelte tviholder på, som er kvinnefiendtlig. Jeg beskylder verken jordmødre eller leger for å være kvinnefiendtlig. Men jeg mener at både jordmødre og leger, på bakgrunn av sin faglige autonomi og med de etiske forpliktelsene som følger med utdanningen, har en individuell plikt til å si fra når vi ser hvordan systemet skader og ødelegger.
14 bruker- og fagorganisasjoner var i møte med helse- og omsorgsminister Vestre i begynnelsen av juni. Han var lyttende, og jeg har store forventninger til at han vil bruke sin stilling og sin makt til å gjøre endringer til det bedre for kvinner og familier.
Vi må vekk fra standardiserte tilbud og systemer og over til relasjonelle og individuelt tilpassa omsorgsmodeller. Disse finnes allerede og det står derfor kun på viljen. Viljen til endring. Systemet vi har bygget svangerskaps-, fødsels- og barseltilbudet rundt må avvikles – skrotes. Vi må starte på nytt – med den faglige og erfaringsmessige kunnskapen som allerede ligger der. Manglende endring vil bekrefte kvinnesynet til de som faktisk har makt til å endre. Jeg håper Norge har kommet lengre enn som så.